Belønningssystem for barn: virker det egentlig?

Søker du på «belønningssystem for barn», finner du to leirer som knapt snakker sammen.

Den ene selger magnettavler med stjerner og klistremerker. Den andre viser til Jesper Juul og andre nordiske foreldrebøker, og mener at belønning er makt som går ut over barnets selvfølelse.

Den andre leiren har mer rett enn den første. Det er greit å vite før du henger noe som helst opp på kjøleskapet.

Kort fortalt: Kritikerne har rett, men de blander sammen to ting som virker helt ulikt. Betaling, der barnet får noe det ikke hadde fra før, blir gjennomskuet, og prisen må opp. Rekkefølge, der du bare bestemmer at det kjedelige kommer før det morsomme, går ikke an å prute på, fordi barnet ikke får noe. Det første slites ut. Det andre gjør ikke det.

Hva kritikerne har rett i

Innvendingene mot belønningssystemer er ikke bare synsing. Det er tre av dem, og alle tre holder.

Barnet gjennomskuer systemet. Den første uka virker tavla. Den tredje uka spør barnet hva det får hvis det gjør to ting. Etter seks uker har prisen blitt dobbelt så høy, og dere forhandler om hvert eneste punkt. Tavla er ikke i stykker. Den gjør akkurat det den er laget for. Du har laget et marked, og barnet har lært seg å prute.

Belønningen tar over for lysten barnet hadde fra før. Lepper, Greene og Nisbett gjorde et forsøk i 1973 med barn som likte å tegne. Noen av dem fikk beskjed om at de ville få en belønning for å tegne. De andre tegnet som vanlig, uten noen avtale. En uke senere tegnet barna som hadde fått belønning, mindre på egen hånd enn de som aldri fikk noe. Belønningen hadde blitt grunnen til å tegne, og da den forsvant, var det ingen grunn igjen.

Det er du som må holde det gående. Tavla må fylles ut. Poengene må telles. Belønningene må huskes og deles ut i riktig uke. Etter en måned er det den voksne som drar hele lasset, og da har du bare byttet ut én type mas med en annen.

Kritikerne konkluderer med at man bør droppe belønning. Og hvis «belønningssystem» betyr det de beskriver, har de rett.

To ting, ikke én

Men «belønningssystem» er ikke én ting. Ordet brukes om to ganske forskjellige ting, og kritikken treffer bare den ene.

Den første er betaling. Du gir barnet noe det ikke hadde fra før, enten det er penger, poeng, en stjerne eller mer skjermtid, og får noe gjort i bytte. Det er dette kritikerne snakker om, og alt over gjelder her.

Den andre er rekkefølge. Her gir du ikke barnet noe. Du bestemmer bare hva som kommer først av to ting barnet uansett skal gjøre. Leksene før Playstationen. Nisteboksen før skjermen. Ingen stjerner deles ut, og ingen priser blir satt.

Psykologen David Premack beskrev dette i 1959. Gjør du det kjedelige først og det morsomme etterpå, går det kjedelige lettere unna. Det er ikke belønning i vanlig forstand, for barnet får ingenting nytt. Du har bare snudd rekkefølgen på noe barnet skulle gjort uansett, og noe det ville gjort uansett.

Og her er forskjellen som avgjør om det varer: en pris kan forhandles, en rekkefølge kan ikke.

Det går ikke an å prute på «etter middag». Barnet kan ikke kreve to timer Playstation for én matteoppgave, for Playstationen var aldri noe du ga bort. Den var der fra før. Du har ikke satt en pris, du har sagt når. Og når det ikke finnes noen pris, er det heller ingen pris å sette opp neste uke.

Det er også derfor rekkefølge ikke tar lysten fra barnet slik betaling gjør. Barnet som rer opp sengen før skjermtid, får aldri høre at det er verdt 20 kroner å re opp sengen. Det får bare vite når skjermen kommer.

Hvor pengene hører hjemme

Det betyr ikke at penger ikke har noe hjemme å gjøre. Men de skal brukes på noe annet enn pliktene.

Skillet som holder over tid, har tre nivåer:

• Plikt er det familien forventer. Sengen, tennene, nisteboksen. Det får man aldri betalt for. Her er det rekkefølgen som gjør jobben, og det kan gjerne vises med streaks eller poeng, som ikke er noen pris.
• Belønning er ekstraoppgaver utenom det vanlige. Vaske bilen, rydde kjelleren, lage middag til hele familien. Det er frivillig arbeid som gir noe tilbake, og her gjør pengene nytte, nettopp fordi barnet kan si nei uten at noe går galt.
• Mål er det pengene skal bli til. 50 kroner alene betyr lite. 50 av 800 kroner til nye fotballsko betyr noe helt annet.

Vi har skrevet mer om hvorfor ukelønn for plikter glir ut, og om hvilke oppgaver som passer for hvilken alder.

Tre regler hvis du skal lage noe hjemme

Ikke betal for det som er forventet. Så snart en plikt får en prislapp, har den blitt en jobb, og en jobb kan man takke nei til hvis betalingen er for dårlig.

La det som er ekstra, være helt frivillig. Tar barnet ikke en ekstraoppgave, skal det ikke koste noe annet enn pengene det gikk glipp av. Blir det sure miner av å si nei, er oppgaven egentlig en plikt med prislapp, og det var nettopp det du ville unngå.

La rekkefølgen gjøre jobben, ikke påminnelsen. Dette er det vanskeligste, for noen må holde styr på hvem som har gjort hva i dag, hver dag, for hvert barn. Klarer du ikke å holde oversikten i hodet, er det der et verktøy faktisk hjelper. Det er dette Tikk er laget for: pliktene ligger inne, barnet tikker av selv, og belønningene er låst til dagens plikter er gjort. Ingen trenger å si fra.

Når du ikke bør ha et system i det hele tatt

Det passer ikke for alle, og det skal vi si rett ut.

Er barnet under fem–seks år, må en voksen forklare systemet hele veien. Da er det i praksis den voksne som er systemet, og en tavle blir bare mer arbeid.

Handler det egentlig om noe annet, hjelper det ikke. Er det tungt hjemme, krangler de voksne, eller har barnet det vanskelig, blir et belønningssystem bare et ryddig lokk på noe som er rotete under. Det utsetter samtalen dere burde hatt.

Har barnet en diagnose som ADHD, brukes faste belønningssystemer faktisk mye, og med god grunn. Men de bør lages sammen med noen som kjenner barnet, ikke etter en liste på nettet. Spør dem dere allerede har kontakt med.

Orker du ikke å holde det gående, så la være. Et system som ble brukt i tre uker og så forsvant, lærer barnet at avtaler hjemme ikke er så nøye. Det er verre enn å aldri ha begynt.

Vanlige spørsmål

Virker belønningssystemer for barn?

Det kommer an på hva systemet bygger på. Betaler du barnet for noe det skulle gjort uansett, blir systemet gjennomskuet, og prisen må stadig opp. Bestemmer du bare rekkefølgen, at det kjedelige kommer før det morsomme, varer det, fordi det ikke finnes noen pris å forhandle om.

Fra hvilken alder virker et belønningssystem?

Fra rundt seks år, når barnet kan lese lista selv og skjønner at noe kommer etter noe annet. Med yngre barn må en voksen forklare alt underveis, og da er det i praksis den voksne som er systemet. Tenåringer kan også være med, men bare hvis de voksne står på samme liste.

Bør jeg bruke penger eller poeng?

Poeng for det som er forventet, penger for det som er ekstra. Poeng og streaks viser at det går framover, uten å sette en prislapp på pliktene. Penger hører hjemme på oppgaver utenom det vanlige, som å vaske bilen eller rydde kjelleren, der barnet kan si nei.

Hvorfor slutter belønningstavla å virke etter noen uker?

Fordi en tavle som betaler per oppgave, blir et marked. Barnet lærer prisen, og da er det lurt å be om mer. Samtidig er det en voksen som må fylle ut, telle og betale, og når det blir for mye, forsvinner tavla. Begge deler følger av hvordan tavla er laget. Det betyr ikke at barnet er vanskelig.

Hva er forskjellen på belønning og bestikkelse?

Når den kommer. En belønning er avtalt på forhånd og gjelder noe barnet selv velger å gjøre. En bestikkelse kommer midt i en krangel, for å få den til å stoppe. Da lærer barnet at det lønner seg å protestere, og det er der mange systemer begynner å skli ut.

---

Kilder: Premack (1959) om hva som skjer når det kjedelige kommer før det morsomme, og Lepper, Greene & Nisbett (1973) om hvordan belønning kan ta over for lysten. Kritikken av belønning er godt kjent fra nordiske foreldrebøker, blant annet hos Jesper Juul.