Daller du for mye med barna?

Kort fortalt: Små barn vil hjelpe til, og de fleste gjør det uoppfordret før de er to år. Det er vi voksne som sier nei, fordi det går fortere selv. Men mestring er den sterkeste kilden barn har til å tro at de klarer ting, og den får de bare ved å gjøre det selv. Løsningen er ikke å slutte å hjelpe. Det er å trappe ned hjelpen i fire steg, til oppgaven er barnets egen.

Fire minutter på kjøkkenbenken

Klokka er kvart over sju, og matpakka er ikke smurt. Du kan rope på niåringen, vente mens skiva blir smurt for tykt og plastfolien krøller seg, og så kommer du for sent på jobb. Eller du kan gjøre det selv. Fire minutter, og ingen ville visst det.

Det er nesten alltid riktig å gjøre det selv, hvis målet er å få det gjort. Du er raskere enn en niåring. Du smører brødskiva tynnere og pakker den inn uten å krølle folien. Og når alle skal ut døra samtidig, er det fristende å velge det som går fortest.

Men fire minutter hver morgen blir til et helt skoleår med morgener. Og barnet lærer noe hver eneste av dem. Bare ikke å smøre matpakke.

De ville hjelpe før de kunne snakke

I 2006 gjorde Felix Warneken og Michael Tomasello et enkelt forsøk. En voksen mistet en klesklype på gulvet og strakk seg etter den uten å nå den. Barna i rommet var 18 måneder gamle. De fleste gikk bort, plukket opp klypa og ga den tilbake. Ingen ba dem om det, og ingen fikk noe for det.

Alle som har hatt en toåring på kjøkkenet, kjenner igjen dette. De vil røre i gryta, bære posene og trykke på knappen på oppvaskmaskinen. Og vi sier: «La meg gjøre det, det går fortere.» Eller: «Når du blir større.»

Så blir de større, og da vil de ikke lenger.

Barbara Rogoff og kollegaene hennes har sammenlignet familier i Mexico der barn slippes inn i arbeidet hjemme fra de er små, med familier der foreldrene gjør det meste selv. I den første gruppen fant de langt flere barn som hjalp til på eget initiativ: som så at noe måtte gjøres og gjorde det, uten å bli bedt. Det er nøyaktig det de fleste foreldre ønsker seg, og det ser ut til å vokse fram når barnet får være med fra starten, ikke når det får beskjed senere.

Mestring kan ikke gis bort

Troen på at du klarer noe, kan komme fra flere steder, viste psykologen Albert Bandura. Du kan få den ved å se andre gjøre det, eller ved at noen sier at du klarer det. Men ingenting virker så sterkt som å ha gjort det selv. Det kalte han mestringserfaring.

Den kan du ikke gi barnet. Du kan rose så mye du vil, men «flink!» veier lite mot følelsen av å åpne en matpakke man har smurt selv. Og hver gang du gjør jobben, går barnet glipp av den følelsen.

Forskningen på såkalte helikopterforeldre peker samme vei. Holly Schiffrin og kollegaene spurte studenter om hvor mye foreldrene deres styrte livene deres. De som hadde foreldre som grep inn mest, følte seg mindre selvstendige og mindre kompetente. Det var ikke fordi foreldrene ikke brydde seg. Det var fordi de brydde seg på en måte som tok over.

Det betyr ikke at du skader barnet ved å smøre matpakka i dag. Det betyr at det lønner seg å legge merke til hvor mye du gjør av vane, og hvor mye barnet kunne gjort selv.

Stillaset skal ned

Ordet «stillas» ble brukt om læring første gang i 1976, av David Wood, Jerome Bruner og Gail Ross. De så på hvordan voksne hjelper barn med å bygge noe de ikke klarer alene. Den gode hjelperen gjør ikke jobben. Hun holder det som er for vanskelig akkurat nå, og slipper taket litt etter litt.

Et stillas er nyttig. Men ingen bygger et hus for å ha et stillas. Det skal ned når veggene står.

Det samme gjelder hjelpen din. Den er riktig i starten, men den er ikke ment å vare.

Trapp ned i fire steg

Det betyr ikke at du skal slutte å hjelpe over natta. En niåring som aldri har smurt matpakke, lærer det ikke av at du plutselig nekter. Trapp ned:

1. Gjør det sammen. Dere smører matpakka sammen. Du tar fram pålegget, barnet smører og pakker.
2. Se på. Barnet gjør det, du står ved siden av. Og hold munn, også når det blir for mye smør på brødskiva. Feilen er en del av læringen.
3. La være. Du går ut av rommet. Barnet gjør det alene, og du sjekker etterpå, ikke underveis.
4. Gi den bort. Nå er det barnets jobb. Ikke noe du hjelper til med, og ikke noe du minner om. Glemmer barnet det, er det barnet som er sulten i storefri. Hvorfor det lærer mer enn en påminnelse, har vi skrevet om i slutt å minne dem på det.

Hvert trinn kan ta en uke eller en måned. Det viktigste er at du vet hvilket trinn dere er på, og at dere er på vei opp.

Der Tikk hjelper

Vi lagde ikke Tikk for å få mer hjelp i huset. Vi lagde det for at barna skal bli folk som bidrar uten å bli minnet på det.

Det er trinn 4 som er vanskelig å få til. Når oppgaven er barnets, må den stå et sted, ellers blir det du som husker den. I Tikk står den på barnets egen liste, og den kommer før det som er gøy: plikt før belønning. Det er ikke du som minner om matpakka. Det er rekkefølgen.

Og barn kan foreslå egne oppgaver. Den som ser at søpla er full og legger den inn selv, har tatt eierskap. Det er det samme som barnet med klesklypa gjorde, bare ti år senere.

Tikk er stillaset. Målet er at det en dag ikke trengs. Et Tikk som virker, blir gradvis mindre nødvendig å se på.

Prøv dette i kveld

Velg én ting du gjør for barnet hver dag som barnet kunne gjort selv. Bare én. Gjør den sammen denne uka, se på neste uke, og gå ut av rommet uka etter. Hvilke oppgaver som passer hvilken alder, står i husarbeid etter alder.

Det kommer til å gå tregere, og det blir gjort dårligere enn når du gjør det. Og en dag tenker du ikke på det lenger, fordi det ikke er din jobb.

Prøv Tikk gratis i 30 dager. Vil du heller ha hjelp til oppsettet, send en e-post til jb@tikkapp.no.

---

Spørsmålet i tittelen er lånt fra Scott Donnell, som spurte «Are you babying your kids too much?» i en reel 7. oktober.

Kilder: Warneken, F. & Tomasello, M. (2006). «Altruistic helping in human infants and young chimpanzees», Science, 311. Alcalá, L., Rogoff, B., Mejía-Arauz, R., Coppens, A. D. & Dexter, A. L. (2014). «Children’s initiative in contributions to family work in Indigenous-heritage and cosmopolitan communities in Mexico», Human Development, 57. Bandura, A. (1977). «Self-efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change», Psychological Review, 84(2). Schiffrin, H. H. mfl. (2014). «Helping or hovering? The effects of helicopter parenting on college students’ well-being», Journal of Child and Family Studies, 23. Wood, D., Bruner, J. S. & Ross, G. (1976). «The role of tutoring in problem solving», Journal of Child Psychology and Psychiatry, 17(2).