Når ett barn gjør mer enn det andre

Kort fortalt: Barn begynner å bry seg om lik fordeling rundt sjuårsalderen, og fra da av teller de. Men forskning på søsken viser at det ikke er forskjellsbehandlingen i seg selv som sliter på forholdet mellom dem. Det er forskjeller barna ikke forstår grunnen til. Løsningen er derfor ikke like lister. Det er samme regel for alle, lister som passer alderen, og tall som viser hva som ble gjort.

«Hvorfor må jeg, når hun slipper?»

Den finnes i to utgaver, og de fleste foreldre med mer enn ett barn har hørt begge.

Den første kommer fra den eldste. Hun har tømt oppvaskmaskinen, båret ut søpla og ryddet gangen, mens lillebroren har lagt sokkene sine i skittentøyskurven. Begge får se på film etterpå. Det er ikke rettferdig.

Den andre kommer fra den yngste. Han har gjort alt han skulle, men storesøsteren får være oppe lenger, har fått mobil og får mer i ukepenger. Det er ikke rettferdig.

Begge har et poeng, og begge tar feil. Det er det som gjør samtalen så slitsom. Du kan ikke vinne den ved å svare at livet ikke er rettferdig, for barnet hører bare at du ikke har noe bedre svar.

Barn teller fra sjuårsalderen

I 2008 lot Ernst Fehr og kollegaene hans sveitsiske barn mellom tre og åtte år fordele godteri mellom seg selv og et annet barn. De minste var stort sett opptatt av sin egen haug. Ved sju–åtte års alder foretrakk de fleste en lik fordeling, også når det kostet dem selv noe.

Rettferdighetssansen kommer altså ikke av seg selv i tenårene. Den er på plass omtrent samtidig som barnet begynner på skolen, og den er streng. Sjuåringen sammenligner ikke bare godteri. Han sammenligner leggetid, skjermtid, hvem som satt foran i bilen sist, og hvem som må gjøre hva hjemme.

Det er ikke et problem som skal oppdras bort. Et barn som reagerer på urettferdighet, har lært noe viktig. Spørsmålet er hva du gir det å sammenligne med.

Det er ikke forskjellen som skader

Søskenforskningen har brukt mye tid på det som på engelsk heter parental differential treatment: at foreldre behandler søsken ulikt. Et tidlig funn var nedslående. Barn som opplever at søsknene blir behandlet bedre, har oftere dårligere forhold til dem.

Så stilte Amanda Kowal og Laurie Kramer et oppfølgingsspørsmål i 1997. De spurte barna ikke bare om de ble behandlet ulikt, men om de skjønte hvorfor. De fleste gjorde det. «Han er yngre.» «Hun trenger mer hjelp med lekser.» Og blant barna som forsto grunnen, hang ulik behandling ikke sammen med et dårligere søskenforhold. Det gjorde den bare hos barna som opplevde forskjellen som vilkårlig.

Det er en lettelse for foreldre. Du trenger ikke behandle barna likt. Du må behandle dem forståelig.

Lik regel, ulik liste

En trettenåring og en åtteåring skal ikke ha samme plikter. Trettenåringen kan lage middag én dag i uka, og åtteåringen kan dekke bordet. Hvilke oppgaver som passer hvilken alder, har vi skrevet om i husarbeid etter alder.

Det som skal være likt, er regelen. I Tikk er den den samme for alle i familien, også de voksne: plikt kommer før belønning. Du gjør det som er forventet av deg i dag, så låses resten opp. Åtteåringen har tre plikter og trettenåringen fem, men ingen av dem kommer til filmen uten å ha gjort sine.

Den setningen er lett å forklare ved middagsbordet, og den holder når noen protesterer. «Hun har flere plikter fordi hun er eldre, og hun får være oppe lenger av samme grunn.» Forskjellen har en grunn som barnet kan gjenta selv. Det er nøyaktig det Kowal og Kramer fant at betyr noe.

Når den ene gjør mer

Noen ganger er klagen helt berettiget. Den ene har gjort mye mer enn den andre, og ingen har lagt merke til det.

Her støter vi på det samme som i krangelen om oppvasken mellom voksne: alle husker sin egen innsats best. Michael Ross og Fiore Sicoly viste det for ektefeller i 1979, og det er ingen grunn til å tro at søsken er annerledes. Storesøster husker hver eneste gang hun tømte oppvaskmaskinen. Hun husker ikke at lillebror matet katten hver morgen.

Det hjelper ikke å mene noe om det. Det hjelper å ha tall, og at tallene teller riktig:

• En tung jobb teller mer enn en lett. Å bære ved en hel ettermiddag er ikke det samme som å legge sokkene i kurven. I Tikk kan en voksen gi hver oppgave en vekt fra 1 til 10, og ledertavla teller poeng, ikke antall tikks. Barna kan ikke sette vekt selv.
• Det dere gjorde sammen, deles. Når søsken rydder garasjen sammen, tikker dere oppgaven én gang og deler poengene. Har den ene gjort det meste, kan en voksen fordele skjevt.
• Historikken skrives ikke om. Endrer dere vekten på en oppgave, gjelder det bare framover. Det som allerede er gjort, beholder verdien sin, så ingen kan forhandle bort forrige måned.

Etter et par uker står svaret på «jeg gjør alltid mest» svart på hvitt. Noen ganger stemmer det. Da har barnet fått rett, og det er verdt mye.

Ledertavla: hjelp eller bensin på bålet?

Det er et rimelig spørsmål om det er lurt å sette søsken opp mot hverandre i det hele tatt. Konkurranse kan gi fart, men den kan også gjøre den yngste til den evige taperen.

Vi har tatt noen valg for å unngå det. Ledertavla fremhever aldri hvem som ligger sist. Standardperioden er et helt år, ikke en uke, så ingen blir dømt på én dårlig uke. Og dere kan sortere på mer enn totalpoeng: hvem som har tatt ut søpla flest ganger, eller hvem som har lengst streak. Da har den yngste noe å vinne, selv om storesøster har flest poeng.

Og fungerer det ikke hos dere, kan dere skru ledertavla av for hele familien. Plikt før belønning virker like godt uten.

Fem ting du kan gjøre i kveld

1. Si regelen høyt. Plikt før belønning, for alle, også de voksne.
2. Gi hvert barn sin egen liste. Tilpasset alderen, ikke kopiert fra søsken.
3. Forklar forskjellene. Hver forskjell mellom listene skal ha en grunn barnet kan gjenta.
4. La tunge jobber telle mer. Ellers lønner det seg å velge de letteste oppgavene.
5. Se på tallene sammen etter to uker. Ikke for å kåre en vinner, men for å se om fordelingen ble slik dere trodde.

Målet er ikke en ledertavle der alle ligger likt. Målet er at begge barna bidrar uten å bli minnet på det, og at ingen av dem føler at det skjer på deres bekostning. Hvordan dere unngår at belønningen blir en betaling, står i posten om belønningssystem for barn.

---

Kilder: Fehr, E., Bernhard, H. & Rockenbach, B. (2008). «Egalitarianism in young children», Nature, 454. Kowal, A. & Kramer, L. (1997). «Children’s understanding of parental differential treatment», Child Development, 68(1). Ross, M. & Sicoly, F. (1979). «Egocentric Biases in Availability and Attribution», Journal of Personality and Social Psychology, 37(3).